Knappekamper...

Jeg kom over et innlegg i JK (jesuskvinner, et blad for alle damer/jenter) som traff meg rett i hjertet. Jeg har tenkt mye på det den siste tiden og fant ut at jeg bare måtte dele det med dere.

 

Knappeknepperier

Tekst: Hilde Sværen Hjulstad

Alle som har omgått en treåring, kjenner scenarioet. Omgivelsene mottar klar beskjed: "Klarer selv!" "Neiiii, ikke hjelp meg!" Enhver som har passert èn meter over gulvet, ser tydelig at dette bærer galt av sted, men ingen kan slå en treåring i stahet og utholdenhet. Denne gangen er det altså en jakke med knapper som skal overvinnes. Langsomt og møysommelig arbeider lubne fingre iherdig med litt for store knapper til litt for trange hull. Men èn etter èn spretter jommen knappene på plass. Det er bare så synd at en liten detalj okke stemmer: Den første knappen havnet i feil hull, og dermed er alle knappene havnet feil. Men et strålende stolt tre år gammelt ansikt kommer til syne, og med en svart skeiv påkledning er dere klare for dagen.

Slike knappekamper har mange av oss vært igjennom, enten med illsinte småtasser eller i eget liv. Iblandt havner vi skeivt ut, selv med de beste intensjoner. Iblandt er det mulig å gjøre rett ting, men likevel få et resultat man ikke ønsket. Og det kan skyldes den første knappen. Den første knappen er avgjørende og setter kursen for de påfølgende knappene.

En slik knapp i en troendes hverdagskledning er vissheten om at Gud er god og at han elsker deg. Hvis du har glemt den knappen, og den blir dinglende i ensomhet mens du forsøker å kneppe de som omhandler rettferdighet, tilgivelse eller hellighet, ja, da bærer det fort skeivt av sted. For ikke å snakke om i møte med sykdom, død og urettferdig lidelse. Guds godhet og inderlige omsorg (ja, Han beskriver seg med et mors hjerte!) er overveldende, og ikke bare har Han  kjærlighet, men Han er den kjærligheten som tåler alt, håper alt og utholder alt, om aldri feiler og aldri kommer til kort. Ingenting skaper et så trygt fundament i livet som åpenbaringen om dette. Da kan de vonde spørsmålene i livet, de som ingen kan svare på, rive og slite i oss uten at bunnen faller ut. Da kan stormen rase mens vi likevel finner roen. Vi er elsket. Han er med.

 

Personlig er jeg på et punkt i livet der jeg til tider føler at jeg kun eksisterer. Jeg koser meg jo i hverdagen og har det godt, men jeg føler at jeg strever med å bli ferdig med prosjekter, at ting som for andre virker lett blir forferdelig tungt. Mange ganger har jeg lyst å bare beholde sengen og ikke møte hverdagen, med dens jag og mas. Det er nok mest fra meg selv jeg kjenner et spesiellt press fra, men også fra folk rundt meg. Jeg får ofte høre: "hvorfor tar du ikke telefonen når jeg ringer?" "Hvorfor svarer du aldri på mail...?" "Kan du gjøre ditt og datt?" Og grunnen til at jeg av og til rett og slett ikke svarer på meldinger, mail og tar telefoner er fordi jeg orker ikke det sistnevnte: "Kan du gjøre ditt og datt?" Akkurat nå synes jeg det er mer enn nok med å holde hode over vannet, holde hus og hjem sånn ca. i orden og holde mann og barn i tøylene... Hehe! 

Det var så deilig å lese dette innlegget her en dag. For det er jo helt sant. Det viktigste i livet er vissheten om at Gud er god og at Han elsker meg! Hans nåde er nok, jeg blir ikke mer kristen av å gjøre masse gjerninger eller å være mer hellig. Gud elsker meg akkurat sånn som jeg er og jeg er god nok for Ham! DEN FØRSTE knappen er den viktigste knappen, for den setter kursen for de andre.

Jeg tenker at jeg kommer sterkere tilbake!

DU ER DU OG DU DUGER!!

God helg!

 

 

 

 



 





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits