Knappekamper...

Jeg kom over et innlegg i JK (jesuskvinner, et blad for alle damer/jenter) som traff meg rett i hjertet. Jeg har tenkt mye p det den siste tiden og fant ut at jeg bare mtte dele det med dere.

Knappeknepperier

Tekst: Hilde Svren Hjulstad

Alle som har omgtt en trering, kjenner scenarioet. Omgivelsene mottar klar beskjed: "Klarer selv!" "Neiiii, ikke hjelp meg!" Enhver som har passert n meter over gulvet, ser tydelig at dette brer galt av sted, men ingen kan sl en trering i stahet og utholdenhet. Denne gangen er det alts en jakkemed knapper som skal overvinnes. Langsomt og mysommelig arbeider lubne fingre iherdig med litt for store knapper til litt for trange hull. Men n etter n spretter jommen knappene p plass. Det er bare s synd at en liten detalj okke stemmer: Den frste knappen havnet i feil hull, og dermed er alle knappene havnet feil. Men et strlende stolt tre r gammelt ansikt kommer til syne, ogmed en svart skeiv pkledning er dere klare for dagen.

Slike knappekamperhar mange av oss vrt igjennom, enten med illsinte smtasser eller i eget liv. Iblandt havner vi skeivt ut, selv med de beste intensjoner. Iblandt er det mulig gjre rett ting, men likevel f et resultat man ikke nsket. Og det kan skyldes den frste knappen. Den frste knappen er avgjrende og setter kursen for de pflgende knappene.

En slik knapp i en troendes hverdagskledning er vissheten om at Guder god og at han elsker deg. Hvis du har glemt den knappen, og den blir dinglende i ensomhet mens du forsker kneppe de som omhandler rettferdighet, tilgivelse eller hellighet, ja, da brer det fort skeivt av sted. For ikke snakke om i mte med sykdom, dd og urettferdig lidelse. Guds godhet og inderlige omsorg (ja, Han beskriver seg med et mors hjerte!) er overveldende, og ikke bare har Han kjrlighet, men Han er den kjrligheten som tler alt, hper alt og utholder alt, om aldri feiler og aldri kommer til kort. Ingenting skaper et s trygt fundament i livet som penbaringen om dette. Da kan de vonde sprsmlene i livet, de som ingen kan svare p, rive og slite i oss uten at bunnen faller ut. Da kan stormen rase mens vi likevel finner roen. Vi er elsket. Han er med.

Personlig er jeg p et punkt i livet der jeg til tider flerat jeg kun eksisterer. Jeg koser meg jo i hverdagen og har det godt, men jeg fler at jeg strever med bli ferdig med prosjekter, at ting som for andre virker lett blir forferdelig tungt. Mange ganger har jeg lyst bare beholde sengen og ikke mte hverdagen, med dens jag og mas. Det er nok mest fra meg selv jeg kjenner et spesiellt press fra, men ogs fra folk rundt meg. Jeg fr ofte hre: "hvorfor tar du ikke telefonen nr jeg ringer?" "Hvorfor svarer du aldri p mail...?" "Kan du gjre ditt og datt?" Og grunnen til at jeg av ogtilrett og slett ikke svarer p meldinger, mail og tar telefoner er fordi jeg orker ikke det sistnevnte: "Kan du gjre ditt og datt?" Akkurat n synes jeg det er mer enn nok med holde hode over vannet, holde hus og hjem snn ca. i orden og holdemann og barn i tylene... Hehe!

Det var s deilig lese dette innlegget her en dag. For det er jo helt sant. Det viktigste i livet er vissheten om at Gud er god og at Han elsker meg! Hans nde er nok, jeg blir ikke mer kristen av gjre masse gjerninger eller vre mer hellig. Gud elsker meg akkurat snn som jeg er og jeg er god nok for Ham! DEN FRSTE knappen er den viktigste knappen, for den setter kursen for de andre.

Jeg tenker at jeg kommer sterkere tilbake!

DU ER DU OG DU DUGER!!

God helg!







Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits