"Å få barn er som å bære hjertet utenfor kroppen..."

"Å få barn er som å bære hjertet utenfor kroppen" - er et utsagn som virkelig har gått opp for meg etter jeg fikk barn selv.

Jeg husker den dagen vi kom hjem fra sykehuset med ei nyfødt lita jente, ei jente som plutselig VI fikk ansvaret for. Det var utrolig skummelt. Jeg følte at jeg hadde blitt skikkelig rik, jeg følte at jeg leve i en slags egen liten boble av forelskelse. Hun var så liten og perfekt. MEN da vi skulle legge henne den første kvelden i sengen hennes, føltes sengen så stor og babyen så liten. Hun dekket jo ikke halve sengen engang! Jeg fikk plutselig en følese av skikkelig frykt. Jeg var redd for krybbedød. Jeg husker jeg hadde lest altfor mange blogger og hørt om altfor mange som hadde mistet sine små (ikke så lurt i den situasjonen jeg var i). Den første kvelden var værst, jeg husker jeg måtte sjekke om hun pustet hele tiden, jeg husker jeg gråt og at Bjørn måtte holde rundt meg og be for at jeg måtte kjenne fred og ro så vi kunne få oss litt søvn. Det hjalp, helt til neste kveld igjen. Den første uken var tøff, det var værst om kveldene når det var mørkt ute og folk i gata sov. Og om dagene hadde jeg jo besøk eller besøkte andre så da tenkte jeg ikke så mye over det. Heldigvis ble alt lettere etterhvert som dagen gikk og jeg kunne slippe å være så redd mer. 

Jeg tenkte at Iselin var for god denne verden, og at JEG skulle være så heldig var ikke mulig. Det høres sikkert kjempe rart ut, men sånn tenkte jeg.

Da jeg var i samtale med helsesøster fortalte jeg dette, hun sa det var helt normalt med slike tanker og at jeg kunne bare kontakte dem om jeg trengte det. Det jeg fikk vite i ettertid var at jeg mulig led av en slags form for fødselsdepresjon.

Det var ikke like ille da jeg fikk Mads, jeg hadde nok å tenke på i den tiden. Min storebror døde dagen før Mads ble født. Men jeg kjente litt på den samme følelsen i begynnelsen.

Så å miste mine barn har vært min største frykt siden di ble født. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle holdt ut. Jeg klarer ikke engang å tenke tanken. Og så begynner jeg jo å tenke på alt som kan skje med dem framover, på sykdom og farer. Og det er DA "jeg må ta tankene til fange" som det står i bibelen, det er DA jeg må begynne å tenke på noe annet så ikke frykten blir en del av livet mitt. Det går jo ikke ann å tenke på slikt i lengden, da ender jeg jo opp som en ødelagt mor før barna blir 10 år.

For meg har bønn vært til stor hjelp, jeg ber mye for barna mine. Og ikke minst for meg selv, at ikke frykt tanker skal prege livet mitt. Jeg kjenner at Gud gir meg en fred og ro som ikke kan forklares.

Den dag i dag sjekker jeg om ungene puster om kvelden, ikke hver kveld, men av og til. Og jeg er ei skikkelig hønemor. Men det er sånn jeg er!

Mine tanker går til dem som har mistet sine kjære barn, det er jo ikke meningen at barna skal dø før foreldrene. Det må være så uendelig smertefullt. For to uker siden fikk jeg vite at ei jeg kjenner litt til har mistet sin 6 mnd. gamle jente. Jeg har tenkt på foreldrene nesten daglig etter dette. Da blir plutselig alt det materielle en bagatell, da blir plutselig det at vi fikk dårlig service på resturanten, bulken i bilen, at vi er sinte på staten for at vi må betale så mye skatt eller at vi ikke fikk det vi ønsket oss på valentins-dagen en skikkelig pinlig bagatell i forhold! Nei, vi må slutte å sutre for småting og heller tenke på det viktigste vi har i livet. Bruke tid på dem vi er glad i, for vi vet ikke når vi mister dem. Livet er skjørt.

Dette er noe jeg har tenkt på i det siste, litt dype tanker på kvelden/natten...

God natt folkens!!

Måtte legge ved et bilde av skattene mine...

 

 

  

Én kommentar

Elise

07.03.2013 kl.22:09

Takk for at du deler disse tankene med oss. Velsignet er vi<3

Skriv en ny kommentar

hits