Maria Rebeccas verden

Onsdag 27 mai

Klokken var rundt 20.00 og det pøsregnet ute, jeg hadde utrolig mye vann i kroppen og jeg satt med bena høyt hevet og så på tvn.

Bjørn sa noe som "nå skal vi gå oss en god tur slik at fødselen kan komme i gang.." Jeg ble litt motvillig med, og vi gikk en 45 minutters tur i regnet, vi gikk i ett raskt tempo og jeg husker enda hvor sliten jeg var, jeg var kjempe stor og pustet som en hval..

Torsdag 28 mai

Jeg drømte at jeg hadde magesmerter, og jeg våknet av litt krampeaktige smerter i magen. Jeg hadde ikke anelse på hva det var og det tok noen minutter før jeg faktisk tenkte på at det kunne være fødselen som var i gang.

Klokken var 04.30 og jeg bestemte meg for å stå opp, jeg fikk jo ikke sove likevel.. Jeg våknet Bjørn og sa at jeg trodde fødselen var i gang, men at jeg ikke visste det helt sikkert.. Jeg sa at han bare kunne sove videre og at jeg kunne vekke ham hvis det var noe.

Det var ikke mye å se på på tvn, jeg satt å så på mess-tv og tok tiden på riene, ja, for det var rier, det forstod jeg etter hvert. Smertene ble vondere og vondere og det ble kortere tid mellom riene.

Jeg våknet bjørn i 06.00 tiden og jeg ringte sykehuset. Sykepleieren sa vi kunne vente ei stund til, hun sa at det var ganske så travelt på sykehuset og det beste for meg var å være så lenge som mulig hjemme.

Jeg tok meg en god dusj og spiste litt frokost, jeg la meg litt på sofaen, men til slutt klarte jeg ikke mer.

klokken 07.00-08.00 tiden ringte vi til sykehuset og sa at vi kom, vi kunne bare det, fikk vi beskjed om, så da tok vi bagasjen med og kom oss av gårde.

Bjørn filmet litt mens han kjørte på veien til sykehuset, vi begge gledet oss veldig...

Riene i bilen var grusomme. Jeg holdt meg i håndtaket i taket på passasjer siden og hevet meg opp hver gang riene var i gang. Men heldigvis  tok de ikke så lang tid. Uheldigvis så kjørte vi midt i rushen på motorveien, så vi hadde litt problemer med å komme oss fort nok til sykehuset. Det var rett og slett en pine!

Da vi kom til sykehuset var jeg lettet, jeg husker at jeg tenkte at nå var jeg i trygge hender, klokken var da 08.30.

Jeg hadde 6(!!) cm åpning!! Og jeg var sååå fornøyd, det betydde at jeg kom til å føde innen den dagen var omme og vi kom ikke til å bli sendt hjem igjen.

Det er 10 cm åpning når babyen kommer så jeg hadde kommet over halveis i fødselsprosessen. (de fem første cm tar som regel lengst tid..

Vi fikk beskjed om at alle fødestuene var fulle, men at vi snart kom til å få en, så vi måtte bare vente litt, letta som jeg var så gjorde ikke det noe. Jeg spiste et eple og gikk rundt i rommet:

 

Vi rigget oss til på stuen jeg skulle føde på, eller det vil si at Bjørn gjorde det. Han rigget opp film kamera på stativ og fant fram foroapparatet. Jeg ble tilbudt å få mat, men jeg takket nei. Isvann fristet mer, så det fikk jeg.

Jeg fikk en kjempeflink jordmor, Marianne Ådnøy og en kjempe herlig barnepleier, Ingrid Hansen.

Jeg fikk en ekstra god kontakt med barnepleier Ingrid, hun var nordlending og en litt eldre dame, hun hospiterte på uis.

Jeg spurte nesten med en gang om jeg kunne få litt smertestillende, og jeg nevnte at jeg gjerne ville ha epidural, men jordmoren mente jeg ikke trengte epidural, siden fødselen var så godt i gang og jeg tok alt så fint. Jeg fikk mye skryt, det  ble jeg kjempe glad for, jeg følte meg så flink og god. Det er jammen meg en bragd å føde og jammen skulle jeg klare det uten epidural.

Jeg fikk lystgass og det funket knall bra på meg. Etter første åndedrag så fikk jeg et skikkelig latterkick, jeg ble veldig fjollete av lystgassen og jeg merket at den hjalp. Rusen varer jo bare i 10 sekunder, men jeg passet på å puste i den så mye som mulig:




Når klokken var 10.00 hadde vannet ikke enda gått og jeg hadde 7 cm åpning. Snart skulle jeg få treffe min lille datter, uansett smerte så skulle jeg klare det. Klokken 10.30 tok jordmor vannet og det var utrolig rart. Jeg følte at jeg datt ut litt, muligens besvimte i noen sekunder, fordi alt ble svart. I ettertid etter å ha snakket med en venninne som er sykepleier så har jeg hørt at det var muligens blodtrykket mitt som sank i det vannet ble tatt. Ikke noe farlig sånn, men greit å vite.

Jordmoren fikk meg til å sitte på en krakk (pottelignende sak) på gulvet, for å prøve å snu babyen litt, Iselin lå litt skeivt i forhold til åpning. Å sitte slik på krakken gav Iselin litt hjelp, lenge leve tyngdeloven..  

Tiden mellom klokken 11 00 og 12.00 den dagen var aller verst, jeg hadde mellom 9 og 10 cm åpning og jeg husker at jeg tenkte at livet mitt var fælt. Det var så smertefullt at jeg tenkte at jeg ikke kom til å overleve. Men med masse oppbakking og god veiledning av jordmor og barnepleier ble jeg rolig, uten dem hadde jeg blitt redd, fordi jeg visste jo ikke hva jeg skulle gjøre og hva som var normalt og ikke..

Klokken 12.00 begynte press riene, det var en befrielse å kunne få lov til å begynne å presse. Nå hadde jeg 10 cm åpning og nå kunne Iselin bare komme.

Klokken 12.27 kom lille Iselin til verden. Hun var så utrolig vakker og jeg husker jeg  var i en sånn  lykkerus som jeg ikke kan forklare med ord!


Lengde: 48cm.
Vekt: 3444gr.


Jeg ammer, bak meg står fra venstre jordmor Marianne Ådnøy og barnepleier Ingrid Hansen:




Jeg kjenner ikke meg selv igjen på bildene, jeg hadde så utrolig mye vann i kroppen og gikk opp 20(!!) kilo til sammen under graviditeten, da jeg reiste hjem fra sykehuset hadde jeg tatt av meg 12 kilo, så det var ganske så mye vann i kroppen kan du si...

Ellers så pleier jeg å si at jeg har hatt en drømme fødsel, det betyr ikke at det ikke var smertefullt, men det gikk bedre enn jeg hadde tenkt på forhånd, og jeg hadde hørt på en del skrekk historier. så min fødsel som kun tok 8 timer fra første rie, så kan jeg si det gikk kjempe fint!